Nyholms skandse ved Bodø. Fra kystfort i ruiner til levende samlingspunkt.
Publisert
11.10.07 kl 12:36:47,
skrevet av
Ola Sæther
Ola Sæther:
Nyholms skandse ved Bodø.
Fra kystfort i ruiner til levende samlingspunkt.
Nyholmen skanse ved innløpet til Bodø havn, ble bygget i 1810, for å beskytte faktoriet på Hundholmen, som stedet den gang het, mot angrep fra de engelske krigsskip. Hundholmen ble en viktig havn og opplagsplass for russisk korn.
Kornforsyningene fra Kvitsjøen fikk vital betydning for Nordnorge den engelske blokaden 1807-14, og bidro i stor grad til å berge landsdelen fra hungersnød.
Også militære forsyninger, krutt og våpen, kom fra Russland via Kvitsjøen.
Under sjøkrigen mot England ble det bygget bortimot hundre provisoriske kystfort langs Norskekysten som støttepunkter for kystfarten. I Nordnorge ble bygget to fort, det ene på Nyholmen, det andre ved Hammerfest i Finnmark.
I den lange fredsperioden for Norge før 2 verdenskrig var det krigen mot Sverige og England 1807-14 som var selve KRIGEN for generasjoner av nordmenn. Angels store verk som kom ut i 19: Sjuårskrigen for Norges selvstendighet 1807-14 ble folkelesning
Kystbefolkningen og nødsåra under blokaden fikk også sin symbolfigur, udødeligghjort i Henrik Ibsens dikt om Terje Vigen.
I denne historien har krigsåra i Nordnorge kommet noe i bakgrunnen. Her oppe var det få markante direkte kamphandlinger, bare de engelske angrep på Hasvik og Hammerfest
I 1809 og kampen ved Tromsø i 1812. Men de nordnorske fiskerbøndene som ble utkalt til kystvernet gjorde en viktig innsats. Underernærte og dårlig kledd møtte de om våren etter en sjøreise på opptil 50-60 mil, samme vei tilbake om høsten, ofte i storm og uvær. Et forsvar av hjemstedet, familien og levebrødet.
Tjenesten i kystvernet ga resultater. Motstanderen fikk ikke satt seg fast på kysten, vårt eget sjøforsvar fikk brukbare støttepunkter. Kornfarten på Russland ble holdt i gang og bidro til at landet og landsdelen kom helskinnet gjennom nødsårene.
Skansen-kystfortet på Nyholmen var med sine 12 kanoner og en besetning på inntil 150 mann et forsvarsanlegg å regne med for en angriper. Skansen kom ikke i kamp så lenge krigen varte, de engelske krigsskip holdt seg unna og viste seg ikke i farvannene ved Hundholmen.
I 1818, fire år etter at krigen var slutt fikk skansen på Nyholmen en liten rolle å spille under en affære med engelske smuglere. Hele denne affæren, som i ettertid er kjent som Bodøsaken, fikk internasjonale ringvirkninger, og førte til varige komplikasjoner i forholdet til Sverige.
Nyholmen skanse ble endelig nedlagt som kystfort i 1835 og overlatt til ?tidens tand?. .
Da arbeidet for å bevare og gjenoppbygge Nyholms skandse ble tatt opp i slutten av 1960-åra
framsto anlegget som ruin i utkanten av industriområdet ved Bodø havn. Her på Nyholmen sto også et annet verdifullt kulturminne i forfall, det første innseilings-fyret til Bodø fra 1875.
I dag er fyrbygningen restaurert, og fra det gjenoppbyggete skanseanlegget er det salutt på høytidsdager og under arrangementer.
-2-
Fylkeshovedstaden Bodø med sine om lag 40 000 innbyggere er i dag som en ny by. Det meste av en gamle trebebyggelsen i sentrum gikk tapt under tyskernes angrep i 1940. Skansen på Nyholmen er det eneste byggverk som er bevart fra byanleggets første år.
Skansen gir et godt bilde av hvordan et kystfort fra Englandskrigen 1807-14 så ut. Den er et minnesmerke fra de begivenhetsrike åra 1807-14, om nødsåra, om kornsforsyningene fra Russland, og ikke minst over de nordlandske fiskerbønder som gjorde tjeneste i kystvernet under krigen.
Det gamle kystfort har nå fått en ny tilværelse som levende kulturminne, landemerke og populært samlingssted under arrangementer.
Flåteranet. Sjøkrig og blokade.
Høsten 1807 bombarderte en kombinert engelsk land- og flåtestyrke København og tvang den danske forsvarsledelse til å utlevere hele den dansk-norske krigsflåte, 18 linjeskip, 15 fregatter, 7 brigger, 23 kanonbåter, 5 stykkprammer og 1 skonnert.
Det engelske angrepet og ranet av flåten sparket Danmark-Norge hodekulls inn i den europeiske storkrigen på Napoleons side, og med fatalt resultat.
Da krigen begynte strakte den danske helstat seg fra Elben i syd til Nordkapp og Grønland i nord. En sterk flåte dannet bro mellom Norge og Danmark, og var garantien for at forbindelsen kunne opprettholdes selv i krigstid.
Under sjøkrigen mot England 1807-14 ble denne forbindelsen brutt.
Tapet av flåten var en katastrofe for Danmark-Norge, skipene kunne ikke erstattes.
For å beskytte kommunikasjonene til sjøs ble løsningen i Danmark og den søndenfjeldske Norge avdelinger av rokanonbåter. Disse kunne settes i masseproduksjon, de krevde ikke så mye trematerial, og kunne operere mot fienden selv i vindstille.
Fyrene ble slukket, våpenføre menn ble mobilisert i en kystmilits, skanser ble bygget ved fjordmunninger og havner, som støttepunkter for kanonbåtavdelingene.
For begge parter i sjøkrigen gjaldt det først og fremst å opprettholde og beskytte egne forsynlingslinjer. For Englands gjaldt det passasjen gjennom Øresund til Østersjøen, men også farten på Grønland og til Arkhangelsk. For våre styrker gjaldt det å beskytte kystfarten, og forbindelsen over Skagerak/Kattegat.
Kaperfarten var også en del av sjøkrigen, og det var angivelig kapertrusselen mot engelske konvoier på Kvitsjøen som førte engelskmennene til Finnmark og Murmankysten i 1809. Engelske krigsskip bombarderte byen Kola som et forebyggende tiltak, og Hammerfest og Hasvik som ble raidet på samme toktet hadde lite å forvare seg med.
De engelske operasjoner i 1809 førte i sin tur til at den norske sjøkrigsledelse fra 1810 opprettet en Finnmarkseskadre for å beskytte forsyningslinjene mellom Kvitsjøen og Nordnorge. Eskadren besto av to orlogsbrigger, tre kanonskonnerter og et provieringsfartøy.
Dette førte i sin tur til at den engelske flåtestyrken som krysset i farvatnene ved Nordlapp bøe forsterket med fregatten Nymphen. Dette var et av de dansk-norske orlogsskipene som engelskmennene tok under flåteranet i København i 1807.
-3-
Faktoriet på Hundholmen og kornforsyningene fra Kvitsjøen.
Nordnorge var avhengig av ubrutte og regelmessige kornforsyninger utenfra. Kornfarten på Arkhangelsk og Kvitsjøen måtte sikres.
Øverstkommanderende for det nordenfjellske Norge general von Krogh i Trondheim så løsningen for nordnorske farvann i en kombinasjon av en sjøgående eskadre og støttepunkter i befestede havner. Som støttepunkter pekte Hundholmen i Nordland og Hammerfest i
Finnmark seg ut. Begge stedene var knutepunkter i handelen og med gode havneforhold, hvor skip kunne samles i konvoi før etappene over Vestfjorden og Østhavet.
Faktoriet på Hundholmen var etablert i 1803 av kjøpmenn fra Trondheim. Virksomheten var allsidig, med oppkjøp av fiskeprodukter og utførsel både til inn- utlandet. Faktoriets egen galeas med de danske skipper Hansen seilte regelmessig til Kvitsjøen etter korn.
Hundholmen hadde god havn, og kunne med sine to innløp beseiles uansett vindretning. Men stedet lå åpent til ut mot Vestfjorden, her kunne en angriper seile rett inn uten å behøve los. Samtidig var stedet viktig som opplag og transitthavn, besøkt av et stort antall fartøyer, både norske og utenlandske. Allerede første krigsåret hadde innnførselen av rui\ussisk korn over Hundholmen betydelige dimensjoner.
I 1808 hadde den dansk-norske stat kjøpt 24 000 tønner rug og rugmel fra Russland.
Dette ble ført til Norge over Arkhangelsk ved firmaet Aleksei Popov & Sønn. 12 russiske skip fraktet 10 000 tønner av rugen til Bodø samme høst. 562 tønner ble lagt opp på i faktoriets pakkhus, resten ble losset over på 17 norske fartøyer og seilt videre til Trondheim.
Under blokaden ble seilingssesongen langs Nordlandskysten forlenget, trafikken tom seg opp om høsten etter at engelskmennene hadde forlatt norske farvann.. Ennå midtvinters 1808/09 kom det mange skip til Hundholmen fra Vestlandet og Trøndelag for å hente korn.
Neste høst, i 1809 lå et stort antall fartøyer på havna i Hundholmen og ventet på kornskutene fra Arkhangelsk. Men de lot vente på seg, etter de engelske flåteraidene mot Kola, Hasvik og Hammerfest denne sommeren nølte russeskipperne med å seile vestover. Først helt mot slutten av seilingssesongen gikk 38 skuter gikk ut fra Arkhangelsk. Men flåten kom ut i en voldsom storm, og bare 11 av skutene nådde Norge med kornlast. Den høsten forliste også Hundholmens galeas på veg til Arkhangelsk, og hele mannskapet omkom.
Nyholms skandse
I desember 1809 beordret von Krogh ingeniørkaptein Christian Fredrik Malthe Friis og marineløytnant Jakob Johan Lund nordover for å rekognosere stedene hvor det kunne anlegges kystfort ? til handelens og landets sikkerhet hvor til like krigsfartøier kan søke beskyttelse?. To steder var allerede utpekt, Hundholmen i Nordland, og Hammerfest i Finnmark.
Friis som skulle lede befestningsarbeidene var 28 år, dansk og kom fra en slekt av offiserer. Under slaget på Københavns red i 1801 deltok han som fenrik i Marinekorpset om bord på linjeskipet Sjelland. Etter krigsutbruddet i 1807 hadde
-4-
han tjenestegjort i Norge og ledet arbeidet på kystbatterier i Oslofjorden. Løytnant Lund som var 26 år og prestesønn fra Møn, hadde hatt kommando på kanonbåtavdelinger i Oslofjorden og i Trondhjemsfjorden og hadde
deltatt i flere trefninger til sjøs.
I begynnelsen av januar 1810 fikk Friis og Lund sine ordrer i Trondhjem. Friis skulle lede befestningsarbeidet, Lund var sjømilitær sakkyndig. Før avreise presenterte Friis en skissert plan for arbeidet både på Hundholmen og Hammerfest, men en lang liste over utstyr, verktøy og materialer som skulle ettersendes.
På Hundholmen hadde handelsstedets faktor Geelmuyden alt i 1808 oppført to kanonbatterier, det ene på Nyholmen, det andre på fastlandet ved faktoriet. Skytset skal ha vært små skipskanoner lånt fra private. Men snart fikk Hundholmen større skyts, 8 åttepunds jernkanoner som ble sendt oppover fra arsenalet i Trondhjem., og sommeren 1809 kom også militære mannskaper, sekondløytnant Peter Wittrup fra Trondhjem med en halvtropp soldater..
Wittrup var 26 år, norsk og sønn av soknepresten i Stjørdal. Han hadde tatt examen artium
og filosofieksamnen før han i 1806 ble tilsatt sekondløytnant ved 1 Trondhjemske nasjonale infanteriregiment.
Wittrup samlet de nye åttepunderne i et batteri på fastlandet på Hundholmen. Skipskanonene fra Geelmuydens anlegg hører vi ikke mer til. i forbindelse med forsvaret av Hundholmen. Wiuttrups batteri var av stein med torvdekke og skyteskår, ?i stump vinkel på en klippe mot sjøen.? Han og hans menn rakk ikke å få batteriet ferdig, og det meste av det som var bygget ble skyllet vekk i et voldsomt uvær før han og hans menn forlot Hundholmen i november 1809.
Vel to måneder seinere, 14 januar 1810 kom Friis og Lund til Hundholmen..
Friis rekognoserte med kikkert og samlet opplysninger fra lokale informanter. Lund målte dybden i havna og innløpene før han fortsatte videre til Hammerfest i slutten av februar
I sin rapport gjorde Lund generalen i Trondhjem oppmerksom på at det ikke fantes sjøkart for skipsleia nordover. Det fantes heller ikke førtøyningsringer i havnene, og anbefalte at slike ble smidd i Trondhjem og sendt nordover. Slik ble det Lund som ga støtet til en ordning av ring- , los- og merkevesenet i Nordnorge. Han foreslo også at det ble bygget molo på Hundholmen slik at det ble bedre vinterhavn. Moloen tok det lengre tid med, den kom først i 1907.
Fortet på Nyholmen.
Friis valgte å konsentrere sitt forsvarsanlegg på toppen av Nyholmen. Her ville han ha skuddfelt til alle retninger og kunne bestryke handelsstedet, havna og alle innløp. Fra Nyholmen var det også kort avstand over til fastlandet etter assistanse og forsyninger.
I Riksarkivet er det 3 kart over Hundholmen med innseilingen og området rundt.
Det første som er signert Somerschild, og i kartramma uten begrunnelse med blyant datert 1808 og i katalogen gitt samme datering,. viser a, en projekteret Forskandsning på 11 kanoner, b. En dominerende men ubestigelig Høyde,
-5-
c. Ankerpladse. D. Havnen. Den prosjekterte forskansning på toppen av Nyholmen er tegnet som en kvadrat med brutte vinkler. Fra skansen er trukket streker som markerer skuddretninger, 4 mot nordre innløp, 2 mot Rønvika, 4 sydvestover mot Ytre Hernes, 3 mot søndre innløp og 5 over Nyholmsundet mot Lille Hjertøya
Det andre som i katalogen uten nærmere begrunnelse er datert til 1796 og er signert J.J.Lund
viser ?Hundholmen , Hundholmen havn , Nyholmen, hvor batteriet anlegges som bestryger begge løbene og det flade land, og en dominerende men ubestigelig høyde ( Lille Hjertøen).
Befestningen på Nyholmen er tegnet som en kvadrat med brutte hjørner. På kartet er oppgitt avstand mellom Nyholmen og Hundholmen, og dybden i havna og innløpene. Dette er vel Lunds bidrag på dette kartet, det han har rukket i løpet av de 14 dager han var på Hundholmen. Dette kartet er publisert i 1966 av Coldevin, som antar at kartet er fra 1808 og at skansen på toppen av Nyholmen ble planlagt allerede da.
Den tredje har underskriften: Efter Hs. Exellence Hr. General v. Kroghs Aprobation udført af Friis Inegniør Capitain Nyholms Skandse den 1 Septen 1810. Tegningen er tatt med både hos Skaar 1938 og av Coldevin 1966 med I. Situasjonkart over Hundholmen med havn og innløp og skuttretninger trukket som røde streker ut fra Nyholmen , II. Nyholmen med skanseanlegg og bygninger, III,IV,V, VI. skansen og batteriene med brisker, i plan og snitt.
Med disse kartene kan det henge slik sammen at de alt var grunnalagsmateriale , og at det meste av planarbeidet alt var gjort da Friis og Lund kom til Hundholmen, slik at deres jobb ble å komplettere og justere detaljene før Friis satte i gang med selve anleggsarbeidet.
Lunds bidrag til kartarbeidet har trolig vært avstands- og dybdemålingene, Friis som innledet i januar 1810 med gjøre kikkertobsevasjoner og tegne kartkrokier,har tegnet skanseanlegget i plan og snitt, og trukket opp skuddretningene på oversiktskartet.
Forsvarsanlegget som Friis anla på toppen av Nyholmen i ca 30 meters høyde ble hovedskansen med 5 kanoner, og vest for denne et forsenket batteri med 3 kanoner.
Flyndreeffekt på kanonskuddene oppnådde Friis fra tre batterier lavere i terrenget,
ett med to kanoner mot vestre innløp, ett med en kanon mot nordre innløp, og ett med en kanon mot havna som også kunne skyte flankerende vestover foran skansen.
Med sin kombinasjon av høy og lav plassering av skytset var befestningen på Nyholmen , kanskje et av de best anlagte og innrettede av de provisoriske kystfortene. Farlig for en angriper, og vanskelig å nedkjempe både fra sjøen og av en landsatt styrke.
Den dominerende Lille Hjertøya ble i kartmaterialet og av Friis vurdert som ubestigelig og derfor ikke som en trussel mot anlegget på Nyholmen. Festningen hadde nå ti kanoner, til de åtte åttepundere var det fra Trondhjem kommet to tolvpunds kanoner på hjullavett. I hovedskansen er vollene i tråd med stående direktiv, med brystvern i mannshøyde.
Åttepunderne hadde skipsrappert ( fire små kubbehjul) da de kom fra Trondhjem, denne ble nå byttet ut med en høyere affutasje, en kystlavett. Dette var også etter reglemenbtet og betød enten at kanonen ble plassert på en dreibar sledse, eller den fikk fire større hjul. Vi vet ikke hvilken løsning som ble valgt på Nyholmen Det kom også tyngere skyts fra Trondhjem,
To tolvpunds kanoner på volllavett i 19180, og to av samme slag i 1813. Vl-lavetten hadde to store hjul som kanonen kunne dreies på. Til anlegget hørte også en vaktstue i skansens forterreng, og et tømret krutthus, som ble plassert i en senkning på sydsida av skansen, dekket mot direkte beskytning.
Staten hadde overtatt bygningene på Nyholmen, hovedbygning, bårstue med ildhus og butikk, brygge og naust. Her ble det magasin og forlegning for styrken.
Amtmannen og de sivile myndigheter på Hundholmen skaffet arbeidskraft, ca 150 mann.
Friis dro videre til Hammerfest i april og overlot ledelsen av arbeidet til sin underoffiser
korporal Bjørnstad. I slutten av samme måned kom løytnant Endre Alnæs oppover fra Trondhjem og overtok kommandoen. Sammen med Alnæs kom en underoffiser og ni musketerer fra 1. Trondhjemske. Alnæs var da 58 år og hadde gått gradene.i Dragonregimentet i Trøndelag. Med 35 års tjeneste ble han i 1809 forfremmet fra waktmester ( høyeste underoffiser i kavaleriet) i Strindske dragonkompani til sekondløytnant i 1 landvernseskadron, dvs. i reserven. Sammen med Alnæs kom en underoffiser og 9 musketerer fra 1. Trondhjemske.
Det var Alnæs som fikk fullført byggeriet, slik at befestningen sto ferdig og operativ da Friis kom tilbake i august. Mens byggearbeidet sto på ble kanonene midlertidig satt opp i Wittrups batteri hvor arbeidsstyrken ble øvet som kanonbetjening.
Alnæs returnerte til Trondhjem sammen med sine menn i november, etter å ha overlatt kommandoen på Nyholmen til 24 år gamle premierløytnant Georg Friderik Krause fra
1.Trondhjemske. Krause var født i Trøndelag , der både faren og bestefaren var offiserer
ved regimentet, og hadde blitt utnevnt til sekondløytnant uten ansiennitet sammen med Wittrup i 1806.
Krause hadde kommandoen på Nyholmen resten av krigen. Hans nestkommanderende ble korporal, seinere kommandersersjant Torsten Steen, som var kommet til Nordland i 1809 som infanteriinstruktør for kystvernet. Steen var født i og hadde gått læretida som pottemakersvenn i Trondhjem før han etter krigsutbruddet i 1807 gikk inn i regimentet i Trøndelag.
Trusselen.
Nordlandskysten lå midt i mellom farvannene som ble patruljert av engelske orlogsskip i sommerhalvåret mellom mai og september.
Skipene fra Nordsjøflåten som krysset i Skagerak og Norskehavet viste seg aldri nord for Trøndelag.,
Den engelske orlogsskipene på Ishavet var på krysstokter og i eskortetjenestekrysset rundt Nordkapp mellom juni og september, og kom bare unntaksvis inn til kysten lengre syd.. Det var da barkasser fra fregatten Horatio angrep ved Tromsø i august i 1812, og da linjeskipet Norge på 62 kanoner som en kort tid viste seg på yttersida av Lofoten. Norge var et av de dansk-norske linjeskipene som ble tatt i flåteranet
På den andre side må handelstedet Hundholmen med sine kornlagre og sin skipstrafikk og sin greie adkomst inn Saltenfjorden ses som et mulig krigsmål og som et fristende bytte for de engelske krigsskip til og fra Nordkapp.
Men forsvart av kanonene og jegerne på Nyholmen ville et angrep på Hundholmen kostet engelskmennene dyrt, trolig for dyrt.
Hundholmen ble ikke angrepet, skansen på Nyholmen kom ikke i kamp.
Tjenesten på Nyholmen
Tjeneste som kystvern på Nyholmen var nok ikke det værste i denne krigen. Sikkert langt bedre enn å være i felthæren ved fronten mot svenskene eller i Tyskland, og kanskje også bedre enn i ei hjembygd med svartår og mangel på både mat og klær. På skansen var det tross alt proviant, og kornlagre i nærheten, og mannskapene hadde forpleining, kostpenger og to måltider om dagen.
Men det var sykdom blant mannskapene. I 1811 var det en av musketerene fra Trondhjem som døde. Men mest var det kystvernfolkene som ble syke, og mest de som kom fra de fattigste bygdene. Både i 1812 og 1813 kom sykeligheten sammen med kystvernet som rykket inn om våren, og den holdt seg hele sommeren. I 1812 døde fem mann, i 1813 to mann. Den våren uteble kontingenten fra Helgeland, de manglet mat til reisa og korporal Steen ble sendt nedover med reiseproviant.
Et problem var også mangelen på gode klær til mannskapene. De tjenestegjorde i egne klær, men det de møtte opp i var knapt tjenlig til sommertjeneste.
Noe av det første Krause gjorde etter at han hadde tatt over var å be om forsyninger fra Trondhjem en eller flere ?skilderkjoler? men også undertøy., sko, strømper og skjorter Om det kom klær fra Trondhjem fremgår ikke av korrespondansen
Innrykket av kystvern hver vår ser ut til på ha gått greitt. Prosedyren var at skansens sjef sendte rekvisisjon til amtets sivilemyndigheter som sørget for innkallinga. Utskrivningene ble fordelt med 1/3 del på hvert av fogderiene Salten, Helgeland og Lofoten/Vesterålen.
En offiser, en underoffiser og 8-10 soldater fra de trønderske regimenter var den uniformerte kadre på skansen. Av kystvern ble innkalt ca 150 mann, disse ble inndelt med ca 90 som artillerister, resten som jegere. Kystvernet rykket inn i begynnelsen av mai, de fleste ble sendt hjem i september. Før innrykk holdt Krause ? befalskurs? for sine soldater og gjennomgikk det de i sin tur skulle lære kystvernmannskapene. De beste av soldatene ble midlertidige korporaler, resten ble gefreidere, med oppgaver som som kanonkommandører og lagførere.
Tjenesten gikk greitt unna rapporterer Krause til Trondhjem., etter 6 uker var folkene så flinke at plasseksersisen kunne innskrenkes til 1 gang i uka. Jegerne, skansens nærforsvar, som også kunne settes inn på fastlandet mot landsatte angripere, hadde alt hatt øvelser over på Hundholmen og et par utmarsjer til området ved Bodin kirke.
Tjenesten gikk med vakthold og observasjoner. Frivaktene fikk tillatelse til å ta jobber på de nærmste gårdene for å tjene seg en ekstra skilling.
Hver vakt var på 21 mann: på skansen, ?for døren?, ved magasinene, på brygga. På toppen av Lille Hjertøya som sperret for sikten ut over Salten, hadde Krause hadde fått tillatelse til å sette opp et lite vakthus. Her var det en gefeider med en liten vaktstyrke som skulle melde fra med signal om fientlige eller uidentifiserte fartøyer som nærmet seg. Vakthus var det i bakken øst for hovedskansen, tømret krutthus i en bakkesenkning mot havna. Løskruttet ble oppbevart i små fustasjer, de ferdige karduser i i tønner omviklet med matter. Kulene lå i ?kulehave? utafor krutthuset. Under alarm hadde en underoffiserpost post ved krutthuset og leverte ut krutt, ved hver kanon skulle det være fem ladninger.
Da Finnmarkseskadren ankom 7 juni ble det slått alarm, og Krause noterer med tilfredshet at mannskapene kom hurtig på plass. ?Nordlendingene er villige, men sendrektige av natur, og hertil kommer uvenlighet. Men jeg håper med tiden å endre på dette? skriver Krause optimistisk.
Da det kom underretning om det engelske angrepet ved Tromsø i august 1812 ble vaktholdet på Nyholmen skjerpe Året etterkom det også to tolvpundere til fra Trondhjem.
Året 1812 og 1813 ble de verste svartår i manns minne.
Men nå gikk krigen mot slutten.
Frihetsåret 1814 ble også et kronår for jordbruket.
29 mars 1814 samlet løytnant Krause vinterstyrken på Nyholmen skanse for å avlegge ed til regenten Christian Fredrik. Avdelingen formet en krets inne i skansen, Generalkommandoens ordre om edsavleggelse ble lest, deretter fremsa avdelingen eden. ? å hevde Norges selvstendighet så lenge det flyter en dråpe norsk blod i våre årer?. Deretter fulgte et trefoldig hurra, for Norge, for Regenten, og for de norske krigere.
Adressen til Regenten ble gitt fra Detasjementet på Nyholm skandse ved Hundholmen av 1. og 2 Trondhjemske Regiment, som nå besto av løytnant Krause, underoffiser Steen, 9 musketerer og 4 kystvern.
Faren for engelsk angrep ble ansett for liten denne våren, og bare 1/3 del av styrken, 50 mann, ble innkalt til frammøte i begynnelsen av mai.
Så kom Riksforsamlingen på Eidsvoll og ?den korte lysende sommer da regenten Christian Fredrik var konge over Europas frieste folk?.
På Nyholmen ble styrken dimittert i september. Kystvernet kunne dra rett heim, musketerene måtte først melde seg ved sine kompanier og levere inn effekter. Steen ble tilbake fsom den militære ansvarshavende på skansen.
Bodøsaken
I 1815 ble Nyholms skandse satt på fredsfot og overført til amtets sivile myndigheter. Kanonene ble løftet av affutasjene som ble lagret i skansens sjøhus, krutt og handvåpen ble låst inne for lagring. Det var skansens kommandersersjant Torsten Steen som overleverte anlegget med bygninger, skyts og inventar til fogden i Salten.
Fire år senere, i 1819, måtte de nedlåste våpen hentes fram igjen, skansen fikk en rolle å spille i en batalje med engelske smuglere på Bodø havn. Omstendighetene var lite heroiske, men affæren som i ettertid er kjent som Bodøsaken, fikk internasjonale ringvirkninger.
Sommeren 1818 kom tre engelske skip lastet med smuglervarer, med Salten og Lofoten som destinasjon. Smuglerne hadde nordnorske kontakter og bakmenn på høyt nivå hjemme i England. Operasjonen kunne synes relativt problemfri, for i Nordnorge var det langt mellom tollstasjonene. Men da smuglerne begynte å omsette varene i Bodøområdet ble de tatt, lasta ble beslaglagt og låst inne i brygga på Nyholmen, to av skipene ble tatt i arrest på Bodø havn. Da lensmannen på nyåret 1819 fikk mistanke om at engelskmennene planla et rømmingsforsøk fikk han hentet ut nedlåste våpen og satt ut vakter på Nyholmen.
Men i februar 1819 slo engelskmennen til. Lensmannen og en del av folkene ble overmannet med list, så gikk 20 mann vepnet med geværer og harpuner i land på Nyholmen og overmannet resten av vaktmannskapene på skansen. De forsynte seg med mer våpen og ammunisjon, brøt opp et pakkhus og hentet ut så mye de rakk å laste inn av de beslaglagte varene før de heiste seil tilbake til England.
Herfra reiste smuglerne og deres allierte krav om resten av de beslaglagte varer, og erstatning for tort og svie. Saken ble aldri prøvet for norsk domstol. E Tter et diplomatisk spill gjennom flere år og med engelske trusler om handelskrig og diplomatisk brudd endte det i 1821 med en avtale mellom partene som innebar et fullstendig nederlag for norsk side. Alle anklager mot smuglerne ble frafalt, beslaglagte varer ble frigitt. For påstått tort og svie ble smuglerne tilkjent en erstatning på til sammen ca 324 000 kr. Summen ble ikke belastet Bodøsamfunnet, men hele saken ble en belastning for Bodøs rykte i utlandet. Dårlige konjunkturer i åra som fulgte gjorde galt verre, den nye by stagnerte. Først med de rike sildeåra på 1860-tallet skjøt byveksten fart
Vedlikehold eller avvikling.
Det var kanskje bataljen med de engelske smuglerne 1819 som lå under når fogden i Salten samme år gjorde framlegg om at skansen igjen måtte få en militær besetning, en underoffiser og 10-12 mann.
Forslaget førte ikke fram hos den militære ledelse i Christiania, men en ?subaltern offiser? ble likevel beordret til Bodø som tilsynsmann på skansen og som militær rådgiver for amtets sivile myndigheter, i fall det igjen skulle bli aktuelt med aksjoner med vepnet almue. Offiseren var sekondløytnant Friderik Christian Grevekop Lied av Trondhjemske infanteribrigade som overtok tilsynet med skansen med inventar i april 1820 og hadde vervet i nesten 6 år, til januar 1826. Da overtok kjøpmann Carl Oxholm på Nyholmen mot å få benytte anleggets bygninger i egen næring. Oxholm sa opp vervet i 1832, og
de følgende år ser det ut til at anlegget sto for rov og ran, med innbrudd og hærverk.
Ingeniørkaptein Bloch fra Christiania som på oppdrag fra Trondhjem kommandantskap gjorde en befaring på skansen sommeren 1832 så imidlertid relativt positivt både på skansens potensiale og vedlikeholdssituasjon. Den kunne med sin beliggenhet fortsatt ha en misjon som forsvarsanlegg. Murene var riktignok rast ut på to steder i hovedskansen, men dette kunne utbedres uten uforholdsmessige kostnader, og bygningene var alle i rimelig god stand.
Skansen nedlegges og overlates til ?Tidens Tand?.
Det var ikke alle som så nytten av å befeste Hundholmen. Biskopen i
Nordland Krogh var en av dem som mente festningen på Nyholmen var uten noen berettigelse. Faren var jo over når skipene var kommet helskinnet nordfra til Hundholmen.
Han tvilte på at faktoriet var så viktig at de fortjente så kostbar en beskyttelse.
?Gid man i stedet herfor (festningen) hadde gitt oss en ordentlig kjøpstad med fri handel. Før dette skjer kommer landet seg ikke? skrev han i mai 1810.
Biskopens synspunkter når det gjaldt festningen vant ikke fram hos myndighetene, men kjøpstad ble det noen år senere, da Hundholmen i 1816 ble Bodø by. Men skansen på Nyholmen kan ha vært tungen på vektskålen da lokaliseringen av den nye kjøpstad ble besluttet i København i 1813, mens det ennå var krig. Det framgangsrike handelssted Hundholmen huset allerede mange av en kjøpstads institusjoner, så var det også et kystfort til forsvar av stedet.
Men nå i 1830-åra var klokken definitivt slagen for skansen på Nyholmen.
De provisoriske kystfortene hadde vært en suksess under sjøkrigen i 1807-14, nå var tiden løpt fra dem. Nå var det fredens tid, Norge var i union med erkefienden, det var vekst og fremgang, og en rivende utvikling i kystfart, fiskerier og militær teknologi.
I løpet av en femtiårsperiode etter 1814 ble mer enn halvparten av fortene rasert.
Når det gjaldt Nyholms skandse innstilte det norske Armedepartementen i Christiania i januar 1835 overfor kongen i Stockholm at ?at Nyholms skandse overlates til Tidens Tand, at Bygningerne forsøges bortsolgte, og at Inventariesagerne tilbageføres til Trondhjem Arsenal.
Dette ble bifalt i kgl. Resolusjon samme måned..
Det var stykkjunker Brandt fra Arsenlatet som kom til Nyholmen og kvitterte for artillerisakene. Alle kanonene og det meste av utstyret var med tilbake til Trondhjem med sluppen ?Løberen?. Husene ble auksjonert bort, selv krutthuset og vaktstua var ennå i ganske god stand. Hovedbygningen gikk til amtmannen for 141 spd, bårstua og butikken til Johan Johannesen for 41 spd. Brygga til fogd Koch for 27 spd, krutthuset gikk for 17 spd, vaktstua til kjøpmann Hammond for 14 spd og et gammelt nøst giikk til Arnoldus Klæboe for 11 spd.
Når det gjaldt skansen fikk ?Tidens Tand? etter sigende god hjelp av innbyggere i Bodø.
På et oversiktsfoto av Nyholmen fra 1880-åra er intet tilbake å se av vollene , skanseområdet er nærmest planert ut.
Lokal tradisjon forteller at grunnmurer til hus i Bodø ble bygget av stein fra skansen, jord fra vollene ble til eng og til potetåker for fyrvokterens familie.
Som årene gikk kom det mer bebyggelse på Nyholmen, Fyrvesenets brygger og verksteder like etter århundreskiftet, i 1907 ny fyrlykt på vestspissen av holmen ved innseilingen til havna, ny fyrvokterbolig i 1930-åra.Selve skanseområdet ble ikke berørt av denne virksomheten. Men under tyskernes okkupasjon 1940-45 ble det bygget kanonstillinger på selve skanseområdet, i sydvestre del ble det sprengt ut dekningsrom, og stein fra skansemurene ble brukt i støpemurer og kanonststillinger.
Etter krigen ble Nyholmen landfast med bru og fyllinger, det ble bygget veg hit, østre del av holmen ble industriområde. Da området her ble sprengt ut og planert for bygging av den moderne maskinfabrikk Rapp fabrikker forsvant også de gamle kaier og brygger fra 1800-tallet.
På midten av 1960-tallet hadde maskinfabrikken behov for arealutvidelse og samtidig for stein til fyllinger og planering, og foreslo å sprenge bort den del av holmen hvor det gamle fyrhuset fra 1875 sto. Det kommunale havnestyre stilte seg ikke avvisende til prosjektet.
Men nå var verneinteressene i Bodø alarmert.
Skansen som kulturminne.
Skansens historie ble første gang presentert i Aksel Coldevins: Bodø bys historie,fra
1937, og 2 år senere langt mer utførlig i Skaars prisbelønte avhandling:
Nord-Norges landforsvar 1807-14 , i Norsk Militært Tidsskrift nr. 3 1939.
Først ute med ideen om å bygge opp igjen skansen var journalist Roald Schjølberg i en artikkel i avisa Nordlandsposten i desember 1964.
Schjølberg foreslo til byens 150 årsjubileum 1966 ?å reise en symbolsk skanse, legge en jordvoll, låne noen gamle kanoner fra arsenalet i Trondheim og la byens flagg smelle i vinden fra skansens topp?.
Ideen ble fulgt opp av Bodøs ordfører Hagen og av fylkesmuseets bestyrer Thorsvik som tok en befaring på Nyholmen sommeren 1966. Thorsvik så i sin rapport til kommunen to
alternativer for bevaring, enten enkel avdekking og rydding av vollene, eller full rekonstruksjon.
I 1968 fikk museet bevilget midler til foreløpige tiltak på skanseområdet.
Anlegget var da et ganske mistrøstig syn, som en grus- og jordhaug, det mest iøynefallende var restene etter tyskernes kanonstillinger og forlegningsrom. Tyskerne hadde i stor utstrekning benyttet stein fra skansemusene til sine kanonstillinger.
Bare en del av skansens sydmur og voll var noenlunde intakt.
Under oppryddingsarbeidene ble vollene og murene i store trekk lokalisert, det ble gravet prøvegrøfter, jorda ble siktet etter gjenstander uten at det ble gjort daterbare funn.
Oppmålingssjefen i kommunen målte opp og kartfestet skanseområdet. Også restene etter tyskernes stillinger ble tegnet inn.
I museets rapport til kommunen om undersøkelsene ble anbefalt full gjenoppbygging av skansen. Det er i ettertid lett å se at våre konklusjoner om arbeidets omfang og kostnader var altfor optimistiske.
Fra kommunens side ble saken stilt i bero i påvente av at det ble utarbeidet en reguleringsplan for Nyholmen.
I løpet av de neste 15 åra var det liten framdrift i skanseprosjektet. Men i Bodø var det ildsjeler og pådrivere som holdt saken varm gjennom innlegg i lokalavisene. Lokalhistorikeren O.P Forsgren gjennomgikk materiale om skansen i Statsarkivet i Trondheim og publiserte det i en rekke artikler i Bodøavisene i 1960- og 70-åra.
Fra museets side ble det innledet samarbeide med Forsvarsmuseet i Oslo, ikke minst om arkivmateriale og litteratur om fortifikasjon, kanoner og affutasjer. Originalkanoner syntes umulig å skaffe, men replika av riktig kaliber og aldre var en mulighet ved evt. bruk av en støpeform eiet av foreningen Forsvarsmuseets Venner.
Arbeidsgruppe før byjubileet 1991
I 1990 ble det gjennom Bodø kommunes komite for byjubileet 1991 nedsatt ei arbeidsgruppe for å vurdere gjenoppbygging av skanseanlegget. Stig Fossum fra bystyret var formann, Wilhelm Karlsen fra kommunens kulturavdeling sekretær. De andre Knut Hoff fra Nordlandsposten, Tore Moen fra Forsvarskommando Nordnorge, styreleder K.Å. Moe og jeg fra Nordlandsmuseet. Arbeidsgruppas mandat var å legge fram prosjektbeskrivelse, kostnadsoverslag og finansieringsplan, med andre ord finne ut om prosjektet var gjennomførbart. Teknisk etat i komunen gjorde et ganske omfattende prosjektarbeide
og med Ulefoss jernstøperi ble det gjort en intensjonsavtale om støping av 6 åttepunds kanoner med støpeforma til Forsvarsmuseets venneforening.
Det ble skaffet sponsorer til kanonene, men bestillingen ble stilt i bero til kommunen hadde gjort et vedtak i saken. Det vedtaket kom ikke i denne omgang, arbeidsgruppas betenkning som gikk inn for gjenoppbygging av skansen nådde ikke fram til politisk behandling.
Foreningen Nyholmen skanses venner.
ble stiftet 10 mars 1992 under et møte på Nyholmen i det gamle fyrhuset, som nå var blitt restaurert. Initiativtaker til møtet journalist Knut Hoff ble valgt til formann. Gjennom venneforeningen ble innkjøpt en åttepunds jernmkanon støpt på Ulefos jernstøperi og betalt
av maleren og Nordlandspatrioten Karl Erik Harr. Rune Klepp i venneforeningen bygget affutasje til kanonen, en skipslavett etter tegninger i Forsvarsmuset, og laget også det
nødvendige ladeutstyr. Kanonen ble døpt ?Nordlands trompet? og ble avfyrt første gang foran Bodø rådhus.
Venneforeningen gjorde denne anskaffelse i den glade optimismens ånd som kommer til uttrykk i det gamle ordtak: ?Har du klave så får du nok også ku?. Eller i dette tilfelle: ?Har du kanon får du nok også skanse?. Denne gang var optimismen berettiget, mindre enn
to år etter kunne det salutteres fra det første batteri på en skanse under gjenoppbygging
Frigjøringsjubileet 8 mai 1995
Det var i 1994 det løsnet for skanseprosjektet. Når alt klaffet nettopp det året skyldtes det en gunstig konstellasjon av personer og omstendigheter. Omstendighetene var kommunens forberedelser til frigjøringsjubileet 8 mai 1995. Arbeidsgruppa som ble opprettet i den anledning tidlig på høsten 1994 kom til å bestå av fire mann, med kommunens informasjonssjef Geir Mortensen som formann, kaptein Karstein Ellingsen fra Bodø flystasjon og Ola Sæther fra Nordlandsmuseet og Åsmund Ringholm som sekretær. Gruppa gjorde snart prinsippvedtak om at en av de aktiviteter som skulle markere 8 mai var salutt fra en gjenoppbygget del av Nyholmen skanse, noe som også innebar anskaffelse av flere kanoner og mannskaper til å betjene kanonene.
Skansen fikk etter hvert stadig større plass i jubileumsprogrammet. Mortensen så skansens potensiale som turistattraksjon og hadde tyngde til å få prosjektet in på kommunens 8 mai budsjett.
Nå var det også kommet nye støttespillere med den rette tekniske og fortifikatoriske kompetanse som skulle sikre en vellykket gjenomføring av gjenoppbygginga.
Edward Pegg fra Forsvarets Bygningstjeneste var blitt byingeniør, og gjennom ham ble pensjonert oberst og sjef for Bygningstjenesten knyttet til skanseprosjektet. Gjenoppbygging av skansen ble nå eget prosjekt under byingeniøren. Kirknes ble ulønnet prosjektleder sammen med ei uformell styringsgruppe hvor Nordlandsmuseet, Forsvaret, Forsvarsforeningen og Reserveofisersforeningen var representert.
Første oppgave ble å vestre batteri på hovedskansen med 2 kanoner ferdig til salutt 8 mai kommende år, endelig mål var full gjenoppbygging av hele anlegget.
Anleggsarbeidet startet umiddelbart, med bygging av en anleggsveg opp til skanseområdet,
og med fundamentering av skansevollen.
Museale overveielser
Da vi startet opp i 1994 så vi 2 alternativer å velge imellom: restaurering av skanseruinene, eller fullgjenoppbygging. Motforestillingene ikke minst fra Riksantikvaren og fra Fylkeskonservatoren i Nordland var til å ta på alvor. Utilfredstillende metode og dokumentasjon kunne føre til at viktig kildemateriale gikk tapt. 8 maikomiteen hadde nok i utgangspunktet tenkt seg en markering av anlegget utført av parkvesenet, en plen med benker flaggstang og plass for arrangementer, kanskje noen saluttkanoner. Ved dette kunne skanserestene ?hermnetiseres? for en bedre fremtidig undersøkelse. Spørsmålet er hva gevinsten ville bli. I dag har vi en prosjektledelkse med praktisk og teoretisk fortifikasjonsekspertise som det kan bli vanskelig å finne senere hen. Det gjelder både for å tolke tegninger og funnmarteriale, og for å finne praktiske løsninger for skånsom gjenoppbygging.
Så ble det i stedet full gjenoppbygging. Avgjørelsen ble grundig gjennomtenkt og drøftet internt i arbeidsgruppa, og med Fylkeskonservator, og med Forsvarsmuseet som støttet oss helhjertet med råd, og også i dåd. Fylkeskonservator var som nevnt mer forbeholden, og at en del av muren i det forsenkede batteri var lite imponerende. Det er helt rett, steinarbeidet denne første våren fram mot 8 mai 1995 var preget av hastverk og manglende håndlag.
Kanskje kan dette rettes opp ved en seinere anledinng? På neste etappe, muren i hovedskansen, ble det over fundamentsteinene brukt mindre stein som kunne legges for hånd. Slike som vi fant på stedet og som kan ha vært fra den opprinnelige skansen. Fylkeskonservatoren har da også gitt en udelt positiv vurdering av dette og det som seinere er utført av stein- og jordarbeide.
Første etappe
I løpet av høsten og vinteren 94/95 ble det holdt orienteringsmøter om prosjektet og vervet mannskaper som dugnadsarbeidere og som kanonerer i et uniformert Nyholms skanses kompani.
Vi hadde nå finansiering av kanon nr. 2 som ble betalt av sangeren Halfdan Sivertsen, og
oppkalt etter Carl Johan Gerss, Bodøs første handelsborger, som Sivertsen stammet fra.
Rune Klepp og pensjonert oberstløitnant Torbjørn Skauvolldahl bygget affutasje til den i Luftfartshistorisk forenings lokaler i Olav V gate. På plassen foran verkstedet, like utafor gjerdet til flystasjonen, ble den prøveskutt våren 1995. Vi hadde glemt å forhåndsvarsle salutten, som førte til full utrykning, først fra militærpolitiet og brannkorpset på flystasjonen, deretter fra politikammeret.
I arbeidet med uniformer og utstyr til kanonerene fikk vi god hjelp fra Forsvarsmuseet og fra de militærhistoriske foreninger i Trondheim og Oslo. Det ble bestilt hatter og tøy i Tyskland,
men til arrangementet 8 og 17 mai måtte vi låne uniformer fra Forsvarsmuseet og fra Nordenfjellske grenaderkompani i Trondheim.
8 mai 1995 sto den første gjenoppbyggete del av Nyholmen skanse ferdig med et batteri på 2 kanoner. Batteriet ble høytidelig åpnet av ordfører Per Pettersen, med salutt og med mye folk til stede.
17 mai var det igjen salutt, ved hurtigrutas ankomst til Bodø, og mannskapene fra skansen gikk om ettermiddagen med flaggborgen i borgertoget samme ettermiddag. Dette arrangementet 17 mai er seinere blitt tradisjon.
Foreningen Nyholms skandses kompani.
Dugnadsarbeidet på skansen hadde stor oppslutning utover høsten 1995 og fortsatte for fullt våren 96.
23 november 1995 ble det i det gamle fyrhuset på Nyholmen holdt stiftelsesmøte i foreningen Nyholms skandses kompani. Det ble valgt et interimsstyre med representanter fra kommunen Forsvarsforeningen, Fortidsminneforeningen og Nordlandsmuseet. Prosjektleder Tor Kirknes ble valgt som formann. Med kommunens velsignelse tok den nystiftede forening hånd om den videre virksomhet med skansen, både arrangementer og skansearbeide. Foreningens styre ble samtidig styringsgruppe for byggearbeidene.
Ola Sæther fra Nordlandsmuseet hadde oppgaven å bygge opp den uniformerte avdelingen. Vår mundering er den dansk-norske infanteriuniform fra 1808, med blå bukser og røde jakker, og de trønderske regimenters gule våpenfarve på krave, og oppslag. De første uniformene ble sydd i Bodø med tøy og hatter innkjøpt fra Tyskland. Siden fikk vi gjennom den finske militærhistoriske avdeling i Oravais kontakt med Sergei Karassevs verksted i St. Peterburg, som nå gjennom flere år har levert uniformer, effekter og blankvåpen. Karassev har også produsert avdelingens tromme, som er en gave fra Nordland musikkforbund. Avdelingen har også et liten avdeling av jegere, med flintelåsmusketter innkjøpt fra England.
Vi har god kontakt med andre militærhistoriske avdelinger, først og fremst vår ?hjemmeavdeling? Nordenfjellske grenaderkompani, og med musketeravdelingen i Oslo, men også med svenske og finske avdelinger. Våre mannskaper har deltatt på flere store fellesarrangementer, bl.a. ved tusenårsjubileet i Trondheim i 1997 ved 700-årsjubileet på Akershus i 1998 og under 200-års markeringen av ?Flåteranet ? i København i 2007
Skansen bygges ferdig
Driften av foreningen og oppbyggingen av den uniformerte avdeling ble etter hvert
finansiert gjennom innsamlete midler og ved salg av bilder. Bildene, en reproduksjon
av ingeniørkaptein Friis anleggstegninger fra september 1810 ble solgt for kr. 1810 pr. stk.
Omvisninger på skansen er blitt en stadig større inntektskilde, kanonerer i uniform har vært omvisere, og har gjort her gjort en formidabel innsats.
Byggearbeidene er gjennomført med bidrag fra firmaer i form av materialer, med noe tilskudd fra Bodø kommune, og med et tilskudd på kr. 300 000,- fra Landsdelsutvalget, skaffet til veie gjennom søknad fra Destinasjon Bodø.
Etter at foreningslokalet ?Tors Hall? ved skansen ble tatt i bruk har utleie av dette til selskaper gitt gode inntekter til kompanikassa.
Finansiering av de åttepunds kanonene har ikke vært problematisk, sponsorene har stått nærmest i kø. Ved bistand fra Forsvarsmuseet i Oslo har vi også fått to tolvpunds kanonrør
på varig utlån. Tolvpunderne er nå montert på hjullavetter bygget ved Bodø hovedflystasjon, og utplassert på skansen.
Vestre del av anlegget sto ferdig med 3 kanoner 1996. Så begynte arbeide med hovedskansen.
Dugnadsarbeidet har gått fra tidlig vår til sein høst hver lørdag, tirsdag og torsdag. Kanonmannskapene har forpliktet seg til et visst antall dugnadstimer i året, og ca 40 personer har deltatt. Men 10-12 mann, den harde kjerne, har stått på i årevis med
en innsats langt ut over det kontraktmessige.
20 mai 2000 ble den gjenoppbyggete Nyholms skandse høitidelig overlevert til Bodø kommune ved ordfører Fygle. Arrangementet ble gjennomført i strålende vær og med stor publikumsoppslutning
Skanseanlegget var dermed gjenreist, men ikke helt fullført.
Nå i 2007 er hele anlegget med adkomstveier gjenoppbygget, hovedskansen med port gjennom østmuren , det forsenkete batteri med palisader og port, de framskutte batterier mot vest, syd og mot nord, tømret krutthus, og vaktstue, som også har fått et enkelt publikumstoalett.
Jordfunn fra skanseanlegget
Under graving av kabelgrøft på Nyholmen mot havna ble det i 1944 funnet flere rundkuler i jordmassen. En av kulene ble tatt vare på og er nå i Nordlandsmuseets samling. Vekten er 4,1 kg. så kula kan ha vært til en av skansens åttepundere.
Under arbeidet på nordre voll av hovedskansen fant vi en rund stein, med spor av tilforming, og diameter som passet helt til en åttepunds kanon Den er nå innlemmet i Nordlandsmuseets samling som ?mulig øvingsgranat? fra skansen. Men det er intet i kildene som forteller om at stein ble brukt som kuler her. Og inventarlistene viser at det var rikelig beholdning av jernkuler til skytset.
Tidlig i prosjektet ble gravet prøvegrøfter i hovedskansen og det forsenkede batteri, der jordmassen ble siktet. Funnmaterialet var meget beskjedent, glasskår og rustne spiker,
intet daterbart materiale.
Murene på hovedskansaen er bygget i bratt terreng fra toppen av Nyholmen, og både Krause 1813 og Bloch 1834 forteller at deler av murene mot sydvest og nordøst har rast ut, på grunn av frostsprengning. Under vårt arbeide fant vi at det i enkelte mindre bratte partier er benyttet skjellsand fra fjæra som bankett under fundamentsteinene. Sanda har holdt steinen på plass, og vært både frostsikker og drenerende.
Muren i hovedskansen mot syd kan ha vært kvitkalket. Her er et parti med opprinnelig murverk bevart. Murfoten er nå dekket av et sammenhengende torvlag, og steinen under torva har større og mindre flekker med kalk. På resten av muren har vel vind og vær vasket bort alle spor av eventuell kalking. Hensikten kan ha vært å gjøre skansen mer synlig for fartøyer i innseilingen. Men innberetningene til Friis og Krause har intet om kalking av murene.
Porthvelvingen i hovedskansens østmur ble lokalisert av fylkesarkeolog Mart Hauglie som fant brustein og tarppetrinn under jordmassene her. Inne i skansen var det spor av sprengningsarbeide som kan være fra anlegget 1810.
Tyske etterlatenskaper.
Tyskerne hadde luftvern og kontrollpost på Nyholmen under okkupasjonen.
Under leting etter spor av krutthuset fant vi rester av en trekasse i skråningen syd for skansen. Dessverre var heller ikke dette fra 1810-14. Kassen var foret med tjærepapp og hadde daterende påskrift med kopiblyant: Gefreiter Frantz Muller februar 1944.
Under arbeidet i jordmassen på den bratte nordsida av hovedskansen dukket toppen av to
stålhjelmer opp, like ved siden av hverandre. Hva kunne det være under? Vi undersøkte forsiktig med en pinne før vi snudde dem, men det var tomt, bare jord.
Til slutt
Vi som har deltatt i prosjektet Nyholms skandse som dugnadsarbeidere og kanonmanskaper har fått mye tilbake i form av godt kameratskap, hyggelig samvær, lokalkunnskap og god mosjon.
Det er også mange tegn på at virksomnheten her ute er verdsatt i lokalsamfunnet. Nyholmen og skansen er et populært utfartssted, godt besøkt av både tilreisende og bodøværinger.
Prosjektleder Tor Kirknes som påskjønnelse for sin innsats fikk Kongens fortjenestemedalje til sin syttiårsdag i 1999, Foreningen Nyholms skandses kompani har mottatt både kommunens kulturpris og miljøvernpris.
Salutten på Nyholmen nyttårsaften ved Tusenårskiftet var en minneverdig stund, en opplevelse både for syn og hørsel.
Formiddagen etter, 1 nyttårsdag 2000 var det igjen hutrende oppstilling for kompaniet her ute, da Nyholmen med skansen, fyrbygningen og Kystverkets gamle brygger ble kåret som Bodøs tusenårssted.
Det som nå står igjen av gjenoppbyggingsprosjektet Nyholm skandse er å rydde opp, fjerne arbeidsbrakker og anleggsutstyr.
Men så er det fortsatt en jobb å gjøre sammen med Bodø kommune og kulturvernet.
Som kanonmannskaper, og med tilsyn og vedlikehold Og ikke minst med rekruttering av nye entusiaster som kan føre arbeidet videre.
Ola Sæther
Litteratur.
Beutlich F:
Norges sjøbevepning 1750-1809. Oslo 1935
Norges sjøbevepning 1810-1814. Oslo 1940
Coldevin Axel:
Bodø bys historie. Bodø 1966.
(Om Nyholmen skanse side 72-78)
Eriksen Egon og Frantzen Ole L:
Dansk artilleri i Napoleonstiden. Forudsætninger og udvikling 1760-1814.
Tøjhuismuseets skrifter 11. København 1989.
Hirsch J.C.W og Hirsch Kay
Fortegnelse over danske og norske officerer fra 1649 til 1814.
Samlet og bearbejdet af oberstløjtnant J.C.W Hirsch og premierløjtnant Kay Hirsch.
Fra 1888-1907. Bind III C-F.
Håndskrevet, innbundet. Kgl. Bibliothek i København
Kiil Alf:
Før Bodø ble by. Bodø 1988
Kirknes, Tor:
Rapport fra Nyholmen skanse.
Gammelt og Godt. Medlemsblad for Nordland avd. av
Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers Bevaring. Nr. 1 1997.
Mathisen Matias:
Situation av Bodøe Kiøbstæd. Tegnet mai 1823. Pen og vandfarve.
Bruun Rasmussens Kunstauksiner.København. International auktion 602, 1994. nr. 45.
Ovenstad, Olai, stabsfanejunker:
Militærbiografier. Den norske hærs offiserer fra 18 januar 1628 til 17 mai 1814
Oslo 1948. Norsk slektshistorisk forening.
Schjølberg Roald M:
Nyholmen skanse. En del notater om festningens historie.
Nordlandsposten, Bodø februar 1966. særtrykk.
Skaar Fritz C:
Nord- Norges landforsvar 1807-1814.
Tilleggshefte til Norsk Militært tidsskrift nr. 3, 1938
Utg. av Oslo Militære Samfunn.
(Om Nyholmen skanse side 38- 61)
Sæther Ola:
Rapport om Nordland Fylkesmuseums undersøkelser på Nyholmen skanse 1968-71.
Nordlandsmuseet, Bodø 1971. Manus.
Topsøe-Jensen TA og Marquand E:
Officerer i den dansk- norske Søetat 1660-1814.
København 1935.
Wolter Hans Chr:
Den danske hær i Napoleonstiden 1801-1814.Den danske hær i Napoleonstiden 1801-1814.
Tøjhusmseets skrifter 12. København 1992
.